Helt siden menneskene lærte seg å lage helleristninger i stein, har vår evne til å uttrykke oss skriftlig og billedlig hatt en spennende utvikling. Det ligger i vår natur å udødeliggjøre det vi oppfatter rundt oss for å formidle det til kommende generasjoner. Som huleboere dekorerte menneskene også kroppene sine med tatoveringer eller andre gjenstander, ikke ulikt halloween-sminke som mange benytter i dag Etter hvert som vi kom oss ut av huler og inn i hus, begynte vi å dekorere for å gjøre det fint rundt oss. På samme måte som dyr rydder og vasker i redene sine, liker også vi mennesker å markere territoriet vårt med flott dekor i form av kunstgjenstander og stappfulle bokhyller.
Kunst og litteratur utviklet seg raskt i samhandling med verdens ulike religioner, og i begynnelsen ble skrifttegn og farger brukt til å hylle det guddommelige. Ofte fantes det strenge regler for hvordan skrift og kunst skulle se ut, men etter hvert som lesing og skriving ble allemannseie gjennom innføring av skolegang, har disse reglene blitt mer eller mindre visket ut. Det eksisterer fremdeles skjemaer i bestemte formater, på samme måte som det fins mange ulike og godt definerte retninger innen kunsten. Allikevel er det ikke obligatorisk å følge noen av disse når man uttrykker seg, og dette har ført til et mangfold så stort at det er vanskelig å kartlegge.
Når vi hører ordene “kunst og litteratur”, forbinder vi ofte dette med klassiske forfattere og kunstnere, slik vi er vant med å se dem på museum eller i bokhyllene på offentlige biblioteker. Det dreier seg om fanebærere for det vi betegner som klassisk kunst og litteratur. Når man studerer kunst og litteratur på universitetet, får man som regel en grundig oversikt over disse personlighetene og kunstverkene deres. Felles for dem alle er at kunsten på en eller måte virket revolusjonerende på samtidens samfunn og tenkesett. Det vi i dag betegner som samtidskunst, er derimot den kunsten og litteraturen som er ny eller “samtidig” med våre liv. Kunstnere blir sjeldent omtalt som klassikere i sin egen livstid, men det betyr ikke at forfattere og kunstnere som Erlend Loe eller Marianne Aulie ikke kan komme til å betegnes på denne måten i fremtiden.
Gjennomsnittsmennesket i dag leser som regel samtidslitteratur, og mange er redde for å bli kjent med klassisk kunst av frykt for å ikke forstå seg på det. Det skal allikevel ikke så mye mer til enn en tur i bokhandelen eller et besøk på museum for å utvide horisonten. Innsikt i klassisk kunst gir nemlig en dypere forståelse av historien og verden rundt oss.
